Intervju med Herman Egenberg, aka HVORDAN motivere folk til å gjøre endringer i livet

Tekst: Tuva Stranger Mjønes, redaktør
Bilde: Privat 

Det er tirsdag ettermiddag, litt seint, og jeg har hospitert på fastlegekontor i hele dag. Jeg VET at jeg skal intervjue Herman Egenberg, LIS-lege og hjernen bak podkurset i Motiverende Intervju (MI), og jeg VET at jeg egentlig gleder meg. Men jeg FØLER meg sliten. Så vi får se, tenker jeg. Kanskje han klarer å motivere meg til en motiverende samtale likevel. Og kanskje vi kan sette verdensrekord i hvor mange ganger ordene «motiverende» og «intervju» blir nevnt i løpet av én samtale. Og kanskje DU kan bli en mye bedre lege i fremtiden, ved å lese dette intervjuet. Vi håper på det. 

Herman Egenberg
33 år.
Fra Bjølsen i Oslo. 
Jobber nå som LIS på akuttpsykiatrisk på Ullevål.

Tuva Stranger Mjønes (TSM): Hva tror du vi skal snakke om i dag?

Herman Egenberg (HE): «Et lite intervju om Motiverende Intervju, og (…) » 

Herman siterer forespørselen min, og avfeier dermed kjapt min «kreative» åpning. Jeg går rett på sak.

TSM: Hva tenker du studenter kan lære av MI? Hvorfor burde det være med i dette magasinet?

HE: Jeg tenker at det er to hovedpoenger å lære av MI som student. For det første, så synes jeg det er er den enkleste måten å skjønne at man kan drive litt med samtaleterapi. Det gjelder ikke bare for psykologer – leger driver også mye med samtaleterapi, og MI er en enkel form for dét. Så med MI blir det mye lettere å lære det neste. For eksempel hvis man skal lære seg kognitiv terapi, og noe som heter støttesamtaler. For det andre er MI 3 ting:

  1. Det er en god start for å lære seg en stor del av legens verktøy
  2. MI handler om å styrke pasienten. I stedet for å behandle, så styrker man, motiverer og inspirerer pasienten. Dét blir viktigere og viktigere i helsevesenet.

TSM: Hvorfor det?

HE: Før, hvis du var sjuk, var du innlagt i 3 uker på sykehus og ble dulla med. Nå blir du lagt inn i 4 dager, henvist til oppfølging hos fastlege som har 10 min til deg, og får råd om å trene, ikke røyke og gå ned i vekt. Så det har skjedd en ansvarsoverføring til pasienten, der det er mye fokus på levevaner. De sykdommene vi dør av nå for tiden handler ofte om levevaner og påvirkes av dem, så å kunne styrke pasienten er SÅ essensielt for en lege! Og MI er et veldig bra verktøy for å få til det.

  1. Når du som medisinstudent lærer et konkret verktøy for å bruke MI, så lærer du noe om motivasjon og psykologi som du hvertfall ikke lærer så mye av i løpet av studiet, i hvert fall ikke hvis du studerer i utlandet.

TSM: Riktig.

HE: Det er gøy, og nyttig å lære for sin egen del også.

TSM: Ikke nødvendigvis bare for medisinstudenter?

HE: Nei, det kan være nyttig for alle som ønsker å kommunisere bedre – det er en veldig grunnleggende kommunikasjonsteknikk.

TSM: Føler du ikke det kan bli litt kunstig? For eksempel i møte med venner, hvis jeg kjenner at jeg har lyst til å bruke det. Eller tror du det blir en naturlig del av kommunikasjonen, sånn at man bare gjør det?

HE: Jeg tror jeg er var på når noe er kunstig eller ikke. Det lærer man seg når man trener på å snakke med pasienter og de rundt seg. Men det kan absolutt bli kunstig hvis du plutselig bruker en eller annen teknikk med en venn, men det merker du jo! Det er bare å prøve det så merker du det. Men jeg lærte først og fremst å lytte og holde kjeft, og det er jo aldri kunstig.

TSM: Det gleder jeg meg til å prøve på også!

HE: Lykke til!

HEHE.

TSM: Hvorfor hang du deg opp i det her? Du har kommet borti denne teknikken som egentlig ble utviklet på 80-tallet. Hvorfor ble du sånn, DETTE?

HE: Vi hadde dritbra undervisning i MI på Universitetet i Oslo, og fikk prøve det på hverandre. Vi fikk veiledning av en lærer, og det var helt mindblowing hvor bra det funka! Det var dritfett – vi ble supermotiverte begge to. Det var litt sånn aha-opplevelse. Men jeg har alltid synes psykologi og sånt er spennende. Og samtaleterapi.

TSM: Ja, for alle på studiet ble ikke like gira?

HE: Nei, jeg ble nok litt ekstra gira. Vi hadde også praksis i 6 uker på et fastlegekontor, og da fikk jeg sjansen til å prøve det på et par røykende pasienter – og de drev og slutta! Det var så jævlig tilfredsstillende! Jeg tenkte sånn; medisinstudent-Herman kommer her og kan ingenting – stakkars pasient, som fikk meg i stedet for legen. Men så hadde jeg plutselig pasienter som slutta å røyke takket være meg. Det var drittilfredsstillende. De ringte meg opp og sa, «Hei jeg har slutta!» Helt konge følelse. Derfor synes jeg det var kult. Det med podcasten var nok litt at jeg kjeda meg óg. Det var en idé jeg fikk og så tenkte jeg bare – let’s do it!

TSM: Hva har du lært av MI som du ikke visste fra før? For du er sikkert god på det fra før tenker jeg – man synes jo ofte at ting man er god på er gøy.

HE: Jo, men jeg har lært én ekstrem svakhet jeg har i sånne samtaler som lege, eller egentlig litt generelt som person. Det er overførbart til mange sammenhenger. Og det er at jeg blir veldig ivrig i en terapisituasjon. Det skulle man jo tro er bra. Jeg blir ivrig, jeg vil veldig gjerne at pasienten skal slutte å røyke for eksempel, jeg er veldig på lag med pasienten. Men av én eller annen merkelig psykologisk grunn (som man skjønner hvis man tar MI-kurset) er dette counter-productive. For å motivere pasienten så må hen få lov å eie prosjektet sitt sjæl. Du, som ivrig lege, kan ikke ta over hele styringa, kjøre over og bare lage en plan og si «dette skal du gjøre!»

TSM: Nei, for det funker ikke?

HE: Nei, det funker ikke på samme måten. Og jeg innså jo ikke det før, at jeg er ekstremt ivrig. 

Jeg nikker bekreftende. 

HE: Sånn at dét har jeg måttet lære meg. Og det kjemper jeg med fortsatt. Når jeg har disse podcastintervjuene går jeg i samme fella hver gang. Senest her forleden var det et intervju jeg gjorde, hvor jeg var så ivrig at jeg kunne ikke bruke det til noe. Folk hører jo på mine intervjuer for å lære, så jeg kunne ikke legge det ut, for det var totalt… Jeg kunne ikke legge det ut. 

TSM: Haha! (litt slemt, red.anm.)

HE: Ja… Så vi skal gjøre et nytt forsøk.

TSM: Nå stiller jeg noen litt «dumme» spørsmål, som jeg tror jeg vet svaret på. Men jeg spør fordi jeg har lyst til å høre det fra deg.

HE: Ja, det er typisk noe jeg kunne gjort, følt at jeg visste svaret på spørsmålene og så stiller jeg ikke spørsmålet. Og så sitter du der da…

TSM: Ja, for da hadde det jo ikke vært noe vits i å møte deg. Da kunne jeg bare skrevet ned «Dette tror jeg Herman tenker om MI.»

HE: «Intervju med Tuva, om hva hun tror Herman mener», hehe.

TSM: Okei. Jeg har hørt på det podkurset, og lest litt om MI, men selv så er jeg litt redd for at det skal bli litt kunstig hvis jeg skal begynne å bruke dette her aktivt. Jeg føler meg ganske god på kommunikasjon, men jeg tenker at dette verktøyet trenger også jeg. Jeg har mine svakheter, sånn som deg, og det blir kjempegøy å prøve det. Har du noen ting du tenker på for å unngå at det blir kunstig? Kanskje noe du tenkte i starten da du begynte med MI?

HE: Jeg syns også det var rart i starten – hva er det egentlig jeg skal gjøre? For når man lærer MI så lærer man flere ting på en gang. Man lærer ferdigheter, som jo er viktige, men som ikke sier noe om hvilke spørsmål man skal stille. Du skal stille «åpne spørsmål og reflektere tilbake» men hva faen, hvilket åpent spørsmål!? Så, jeg syns at man skal prøve å gjøre det veldig enkelt. Redusere terskelen for hva som er MI, sånn at du kan prøve det ut med pasienter. Du har et kvarter med pasienten på fastlegekontoret.

TSM: Okei, så ikke tenke at «Dette skal bli et perfekt motiverende intervju»?

HE: Nettopp. Du må legge opp til at så lenge du har spurt, én: «Er det noe du har lyst til å endre på», og to: «Hva er fordelene og hva er ulempene ved det?»

TSM: Lage den der ambivalensen, mener du?

HE: Ja. Hvis du har noen argumenter på den ene siden, og noen argumenter på den andre siden – da har du gjort et MI. Og du trenger ikke komme frem til en plan heller.

TSM: Nei. Kanskje også helst ikke, i blant? Så man ikke blir for ivrig?

HE: Ja, ikke sant. Det kan være fint for pasienten. Kanskje de kan komme med en plan hvis de vil, men holde det der. Det er mitt råd. Gjør dét først. Og så sier du til deg selv etterpå at «Bra jobba, nå har du gjort et MI», og klapper deg selv på skulderen.

TSM: Det var et godt tips! Det er sikkert flere som kan ha nytte av det hvis de har lyst til å prøve seg på det her. Et litt konkret spørsmål om en spesifikk del av MI – «dempe motstand med refleksjon». Kan du si noe om det? For det var litt vanskelig å forstå rent intuitivt.

HE: Ja. Dempe motstand med refleksjon. Okei, motstand er et litt vanskelig begrep, men det er noe man merker av og til. Du kan se for deg en bokser med guarden oppe. Det du vil er at guarden skal gå ned. Så måten å redusere motstanden på, er først å fremst å ikke argumentere. Ikke være ivrig. Hvis pasienten sier «Jæ, men det er så deilig å røyke…!», så vil det naturlige legesvaret være «Ja, men det er usunt!». Da argumenterer du, og motstanden kommer til å øke. Du bare merker det. Mens refleksjon, det er å være et speil. Og bare jatte med.

TSM: Ikke bryte inn så mye?

HE: Ikke bryte inn så mye, nei. En refleksjon er en påstand du kommer med, som er en slags tolkning eller medføling av det pasienten sier. Så hvis pasienten sier det samme: «Det er så deilig å røyke!» så svarer du: «Ja, du synes det smaker godt, og det er viktig for deg.»

TSM: Så du omformulerer det litt.

HE: Ja, du omformulerer og prøver å skjønne hva pasienten mener. Og så sier du det. Lager en liten refleksjon rundt det.

TSM: Solveig Høegh-Krohn (kursholder i MI, red.anm.) nevnte også hvis jeg ikke husker feil, at man kan måle empatien til den som er «hjelper» i den refleksjonen? Er det riktig tenkt? Eller at man kanskje kan utøve empati gjennom refleksjonen?

HE: Ja, på en måte. Du kan trikse til deg litt empati. Ja, det er å være empatisk. Hvis du er empatisk så gjør du kanskje det der litt automatisk. Jeg overhører av og til noen ganger venninner på kafé – fy faen så bra refleksjoner det er der!

TSM: Ja, man kan få mye bekreftelse av venninner. Har du sett den korte videosnutten av noen gutter og jenter som hadde blitt stilt noen vanskelige spørsmål (Innafor – Mannen, NRK. Red.anm.)? To gutter og to jenter satt i hvert sitt rom, og takla det helt forskjellig. Jentene var rett i sånn: «Oi, jeg forstår, hvordan følte du det da, hvorfor det, og det var leit å høre, okei så du tenker sånn eller,» – med én gang litt MI-aktig. Mens de gutta var sånn: «Ja, det er kjipt da, det er vanskelig» – ikke noe frem og tilbake! Ikke at jeg skal trekke inn masse om kjønn her, men. Jeg tror det er litt representativt.

HE: Jo, men det synes jeg er dritinteressant! Det er kjempestor forskjell på kjønn på de greiene der. På Helsestasjonen for ungdom kommer guttene alltid alene og er sure og stressa, mens jentene kommer sammen, og fjaser som et helvete. De driver og snapper og «Ååå se på det» og styrer på. Men det er bra! Det virker så trygt og kult å komme til legen med gjengen sin.

TSM: Sånn som i Skam, hehe. Okei, det ble litt sidespor her nå. Men greit, det med empati. Kan man egentlig drive med MI, dersom man ikke føler noe for personen man snakker med?

HE: Jeg tror det går fint jeg.

TSM: Ikke at jeg oppfordrer til å ikke føle noe, men…

HE: Det her er jo et verktøy, som er skapt for å hjelpe legen. Og akkurat det der, hvis man får til de refleksjonene, så blir det en slags støtte for å vise empati. Så jeg tror det går fint. Hvis du har totalt mangel på empati, så er det kanskje litt …vanskelig…

TSM: …da er det kanskje vanskelig å være lege?

HE: Ja.

TSM: Men det kan hjelpe da? Jeg tror noen leger kan bli irriterte over pasienten sin. At man blir så ivrig at man blir irritert og oppgitt.

HE: Ja, og i alle sånne tilfeller er det så fint å ha et konkret verktøy, som du vet du er trent i. På samme måten som en fotballspiller. Han kan bli sur, men han vet hva han skal gjøre, så han sentrer ballen likevel!

TSM: Ja, da er det jo ikke noe tvil. Er det litt sånn du føler det når du bruker MI?

HE: Ja, jeg tror det hjelper. Det å forholde seg til et rammeverk, gjør at du både unngår å bli sur på pasienten, og det gjør det også lettere å deale med det, hvis du faktisk blir sur.

TSM: Det høres jo veldig lurt ut ja. Man skulle selvfølgelig ønske at det ikke var sånn, men jeg tror jo sånne ting oppstår hele tiden. Jeg har jo opplevd selv at leger blir oppgitte i et møte med en pasient, og at det går litt i klinsj. Hvor jeg tenker at her kunne vi jo oppnådd noe, men så sier det bare stopp.


(…)

TSM: Et av tipsene dine i podcasten er at hvis du står fast, så kan du bare oppsummere. Dette er ikke et spørsmål.

HE: Det er helt riktig. Veldig bra spørsmål.

TSM: Hvorfor er det trygt å oppsummere da? Hvorfor er det en lett ting å gjøre, for deg? Det virker som om det er et hvileskjær på en måte?

HE: Ja, det er et hvileskjær. Det er rett og slett bare et triks! Det gjelder ikke bare MI, det gjelder anamnese, eller når du ikke kommer på hva du skal si. Oppsummering i seg sjæl har mange verdier, for du får sjekka at du har fått med deg riktig info fra pasienten. Det som ofte skjer når jeg oppsummerer, er at jeg glemmer en detalj, og så sier pasienten «Ja, og husk det og det!», som de allerede har sagt. Og da skjønner jeg at okei, da var den tingen litt viktigere enn jeg tenkte. Men det som også skjer i løpet av oppsummeringen er at enten pasienten eller du kommer på et eller annet som er dritviktig, som du vil ha med. Det bare forsterker alt. Det er som salt til maten.

TSM: Der har vi et sitat! Har du noen mennesker i livet ditt som har motivert deg til endring i livet ditt?

HE: Ja. Mange!

TSM: Er det noen spesielle du tenker på?

HE: Ja, min venn Per. Vi møtes stadig vekk, vi trener sammen, og er ambisiøse begge to. Så vi driver og coacher hverandre. Han er veldig motiverende synes jeg. Og han stiller ofte spørsmål når han lytter, men så kjefter han på meg når jeg må skjerpe meg.

TSM: Der svarte du kanskje litt på mitt neste spørsmål. Hovedgrunnen til at han er en motiverende person for deg – er det fordi han bryr seg om deg, og spør deg hvordan du har det? 

HE: Ja.

TSM: Og også gir deg litt motstand?

HE: Ja, eller han stiller litt krav da. Det er ikke greit at jeg kom et kvarter på trening, sånn som i dag for eksempel.

TSM: En ting som jeg har tenkt at er litt vanskelig med motiverende intervju for pasienten, er at det stiller jo en del krav til pasienten som sitter der. Hvis man er veldig ressurssvak og sitter i et sånt motiverende intervju – hva tenker du om det?

HE: Det har jeg tenkt en del på. For jo mer ressurser du har, jo smartere du er, jo bedre funker motiverende intervju. MI funker ikke på barn, og ikke på folk som er svekka kognitivt. (psykisk utviklingshemma funker det ikke på). Det som er fint med medisiner er at det funker på alle, eller hvertfall uavhengig av sosial og økonomisk status.

TSM: I all hovedsak hvertfall…

HE: Mens MI gjør jo overhodet ikke det. Tar du MI på en eller annen «killer» aksjemegler, så kommer han til å gå ut av døra i flammer! Mens hvis du tar MI på andre som ikke har like mye ressurser og motivasjon fra før, så er det tyngre. Ikke at det ikke funker, men.

TSM: Nei, for hvis jeg har skjønt MI riktig, så skal det komme fra deg selv, som pasient. Eller det skal hvertfall føles sånn. Og hvis det er vanskelig for deg å komme med noe i det hele tatt, så vil jeg tro at det er vanskelig å få til en sånn vellykka samtale. Ikke at man må bruke MI på alt og alle, men det diskriminerer jo litt da?

HE: Det diskriminerer litt. Det gjør jo det. Men det er veldig få pasienter hvor du føler at «her går det ikke». Nå jobber jeg på akuttpsykiatrisk avdeling, og det er ikke tiden for å komme med MI når folk er inne med psykose. Det er heller ikke tiden for MI i møte med demente pasienter. På et eller annet tidspunkt handler det heller om rammer. Og hvor den grensa går, det er litt vanskelig da.

TSM: Ja, hvis man er på sted hvor man ikke har anledning til å gå inn i det egentlig helt, eller ikke har overskudd til det, for eksempel.

HE: Mm. Men det var et kjempebra spørsmål!

TSM: (blir motivert) Takk! Det neste spørsmålet mitt går litt inn på innholdet i MI. Det med å overtale seg selv. Jeg vet at det ikke er en formulering man bruker i MI, men når man sitter og hører på det (podkurset red.anm.) og også når man sitter og tenker på ting man synes er vanskelig å endre på. Det er jo veldig mange som prøver å få til dette i små eller store ting. Hvordan skal man få noen til å slutte med noe de vet er farlig, og de vet egentlig også hvordan?

HE: Hvordan slutter man å røyke, hvordan begynner man å trene? Du skal ha løsning på hvordan man gjør det?

TSM: Ja, hvordan overtaler man seg selv egentlig? Gjennom MI sier du sikkert nå, men har du mer, noe kjøtt på beinet?

HE: Oo! Jeg kan svaret på det. Menneskelig motivasjon består av bevisstheten – den rasjonelle delen av oss, og underbevisstheten. Jeg liker å tenke på det som en rytter som sitter oppå en elefant. Og man skulle tro at ryttern er den som bestemmer, ikke sant, men elefanten er sterkere. Så hvis elefanten vil spise potetgull og røyke, så gjør den det. Du har ikke makt over den. Så for å motiveres til noe, så må man connecte med det emosjonelle – med elefanten. Det underbevisste.

TSM: Dette blir en veldig fin illustrasjon.

HE: Du kan få en ny illustrasjon til! Inni hjernen, så har du elefanten på den ene sida og ryttern på den andre. Og det er ikke nødvendigvis så god kontakt mellom de (for noen av oss er det bedre enn for andre). Så ryttern kan ikke bare skjønne at det er bra for deg å trene, og så blir elefanten med på det. Så hvis du skal formidle noe til elefanten: Ryttern kan gå ut av kjeften og inn øret. Det er en metode. Det er noe av grunnen til at MI funker, for du åpner på en måte opp kanaler. Den overordnede tanken når jeg går inn i et MI, er at motivasjonen ligger der inne. Alle vil innerst inne være sterke og flinke på et eller annet nivå. Det er motivasjon inni der – og det må åpnes opp! Du kan ikke presse det på noen.

TSM: Det må skje gradvis, det kan ikke skje fort?

HE: Ja, det trenger tid, og så trenger det repetisjon. Det trenger at man ikke helt gir opp.

TSM: Og så trenger det kanskje litt øvelse?

HE: Ja, øvelse også. Den store nøkkelen er at i MI snakker man både om fordelene og ulempene ved å gjøre en endring. Man skulle jo tro at det var veldig viktig bare å snakke om fordelene. Men det er et eller annet med at for at elefanten skal gå med på en endring, så må den bli hørt på at «Jeg vil ikke inn på det treningsstudioet, jeg synes det er ubehagelig, jeg synes dette er vanskelig, men jeg vil gjøre det likevel». Det er som hvis du har fått en drittarbeidsoppgave, og så har en annen fått en bra arbeidsoppgave. Jeg kan godt gjøre det, men du skal vite at jeg har fått den største drittoppgaven, og jeg gjør en knalljobb her nå. Man trenger den anerkjennelsen.

TSM: Hvorfor tror du det er viktig for folk, at man hører på hva som er dritt?

HE: Det vet jeg ikke.

TSM: Nei, okei, neste spørsmål. Haha. Dårlig spørsmål.

HE: Nei, det er dårlig svar!

TSM: Da skal jeg sjekke om jeg har noe mer. Det kommer plutselig noen rare spørsmål om minner her. Jeg skal bare se at jeg ikke har glemt å spørre om noe jeg lurer på.

HE: En annen nøkkel til motivasjon som spiller videre på det med at elefanten trenger bekreftelse på at noe er vanskelig: Noe av det som får oss i gang, og som elefanten liker aller best, det er mestringsfølelse. Og det kan man oppnå, og også trikse litt frem. Si for eksempel det røyking det er snakk om, og det er jævlig vanskelig å slutte å røyke. For vanskelig. Så finnes det ting du gjør, som elefanten din synes er dritt, men som den godtar. Men hvis du klarer å finne frem de tingene, og få de frem i lyset – «Du møter faktisk opp! Du er flink! Du møter faktisk opp på skolen hver dag, du ringer mora di når det er morsdag!» Hva det nå skal være. Det er ikke så lett å leve dette livet her. Så å klare å bare begynne der for å skape mestringsfølelse. Kjenner du ikke det nå allerede da, Tuva? At du er litt motivert for et eller annet? Du vet ikke hva det er en gang!?

TSM: Jeg koser meg veldig! Men jeg er av den ekstroverte typen, så jeg elsker å møte folk. Jeg holder veldig mye igjen nå, men det er lurt, for da får jeg høre hva du vil si. Hehe. Men okei, så mestring er et veldig viktig stikkord i MI. Og også litt det der at hvis man skal si det helt ekstremt enkelt, så kan det bare høres ut som man bare skal skryte, sant?

HE: Ja.

TSM: Men det må vel komme fra et sted, hvor man har forstått noe. «Jeg ser at du mestrer dette nå, fordi sånn og sånn, og derfor får du den skryten»?

HE: Ja, for hvis det føles som smiger, så funker det ikke. Av en eller annen grunn. Det må være ekte.

Noterer at smiger ikke funker.

TSM: Én ting til. «Rulle med motstand.» Hva betyr det? Det står om det i sidene til Helsedirektoratet, men jeg skjønte det ikke helt.

HE: Det begrepet brukte vi ikke så mye i podkurset faktisk. Men å rulle med motstand. Vi snakket om å reflektere med motstand i stad, det er litt det samme. For det ligger så iboende i oss. Når en pasient kommer med motstand og sier noe selvdestruktivt, for eksempel: «Jeg klarer ikke dette her.», så er det helt iboende i vår hjelpetrang å korrigere. En korrigeringsrefleks.

TSM: Den der, «Joda, det klarer du!»?

HE: Helt riktig. Mens å rulle med motstand vil være å si: «Shit, du er helt demotivert du nå.»

TSM: Okei, så der kommer det en refleksjon i stedet?

HE: Ja, eller en oppsummering kan du også gjøre. «Du har ingen motivasjon akkurat nå, nå er du på null. Hva tenker du om det?».

TSM: Du kommer ikke med noe nytt egentlig, tilfører ikke noe?

HE: Nei, du bare lar pasienten være håpløs, eller lar motstanden være der.

TSM: For å vise at «Nå hører jeg på deg».

HE: Mm. Det er veldig avvæpnende og åpnende.

TSM: Jeg tror nok også det er noe at det jeg kan få mest ut av med dette her. Å passe på å ikke være for aktiv i samtale med folk, generelt, men også med pasienter. Og i livet mitt, alltid!

HE: Haha. Bra.

TSM: Noen malplasserte spørsmål tilslutt om minner!

HE: Ja, nå er vi ferdige med MI.

(…)

Det er vi ikke.

TSM: Ops, jeg hadde ett til her. Hva ønsker du å oppnå ved å ha laget dette MI-kurset egentlig? Hva er målet ditt?

HE: Målet mitt er at alle nye leger skal lære seg motiverende intervju. Det vil gjøre hverdagen til legen mye fetere, og det vil gjøre at du får bedre resultater med pasientene. Det er jeg helt overbevist om.

TSM: Så en drømmesituasjon ville vært hvis alle var gjennom dette på et eller annet tidspunkt, før de ble leger?

HE: Ja, det er derfor vi har laget en podcast. Gjort det helt supertilgjengelig, og enkelt. Det er fordi det er et nyttig verktøy for alle. Så går det litt på hvor mye tid og hvor interessert man er i det da. Men jeg mener det, at dette er helt med rette pensum ved alle universitetene i Norge, og man lærer også om det i LIS, sannsynligvis. Så, hør på det kurset – dét er det jeg ønsker!

TSM: Hvis noen leser bare én setning fra dette intervjuet så er dét det viktigste. Hør på kurset!

HE: Det er dritbra, jeg er skikkelig stolt av det!

TSM: Det synes jeg du skal være. Jeg ble veldig gira da jeg hørte på det, og håper andre som prøver det ut blir det også!

Hermans beste minne:
«Det er fra begravelsen til bestefar. Det var første gang jeg grein. Jeg hadde aldri mista noen nære før, og følte egentlig ikke at jeg hadde følt noe før! Jeg husker jeg hadde gått litt bort fra forsamlingen, så det var noe med det som var deilig også. Og jeg stor der og gråt, og tenkte, «YES! Jeg har følelser!». Det var et eller annet med at jeg var veldig trist. Og ved å være i begravelsen ble han litt mer med meg. Jeg så veldig opp til han, han var helt rå! Så jeg ble stolt av å være hans barnebarn, og det var noe ekte ved det. Dette er ekte liv, tenkte jeg. Jeg hadde grini før altså, men jeg hadde vært redd for å være lei meg, men så var det bare befriende. Da følte jeg meg voksen og selvstendig, for en gangs skyld. Jeg var 15 år da.»

Noe Herman skulle ønske han husket bedre:

«Minnehukommelsen min er helt ræva. Så det er masse. Det er en kjempestor ulempe når jeg er uenig med folk om ting. Samtaler og sånt, jeg har så dårlig hukommelse på det, er aldri helt tilstede.»

 

Takk for det. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s