Leder 0120: MINNER

Tekst: Tuva Stranger Mjønes, redaktør

Minner er kraftige saker. Et minne kan rive deg ut av nåtiden, og slenge deg tilbake til gymtimen i 3. klasse hvor hjertet ditt raste avgårde. Eller til første gang du var forelska, og hjertet ditt holdt på å sprenge. Minner er universelt for mennesket, og bryr seg ikke om forskjellene blant oss – vi har dem alle sammen. De kan være styrende for hvordan vi lever. For eksempel lever noen mennesker i konstant nostalgi, og strever veldig med å finne tilbake til #denfølelsen. Andre er opptatt av å skape nye minner hele tiden, og lever i et forrykende tempo. De fleste befinner seg sikkert et sted midt i mellom ytterpunktene. 

I litteraturen (og da snakker jeg om skjønnlitteraturen!) er det særlig én forfatter som har satt ord på minner på en måte som mange må ha kjent seg igjen i, nemlig Marcel Proust. Han er blitt beskrevet av forfattere og lesere som én av de mest innflytelsesrike forfatterne på 1900-tallet. Siden hovedverket hans er på 12 bind og er over 3200 sider langt, tenkte jeg at jeg kunne gi dere en smakebit fra noen av de mest kjente partiene i verdens litteraturhistorie – plommen i egget, pølsa i rosinen. Se opp for utdrag med gammelt (men nydelig!) språk, som på briljant vis beskriver hvordan det er å bli dratt tilbake av minnenes kraft. Hvis dere vil leke beleste, kan dere merke dere at det som utløser hele tankerekken hans er en madeleine-kake. Så neste gang du plutselig får en sterk fornemmelse av et minne, gjerne som følge av noe du spiser eller lukter, kan du utbryte: «Dette er min madeleine-kake!»     

I 2018 ble en gruppe forskere ved Centre for Integrative Neuroplasticity (CINPLA) de første i verden (!) til å påvise at langtidsminnene våre blir ødelagte, dersom noe som kalles for «perinevrale nett» blir brutt ned. Rundt hjernecellene våre har man oppdaget denne strukturen, som stabiliserer synapsene til andre hjerneceller, og som dermed har betydning for hukommelsen vår. De perinevrale nettene beskrives av forsker ved UiO, Marianne Fyhn,  som en slags nettingstrømpe som ligger utenpå nevronene. Disse strukturene er langt mer stabile enn stoffene som finnes inne i nervecellene. Når du er ung har du færre minner, men lærer også veldig fort – da er også dine perinevrale nett mindre utviklet. Ettersom alderen gjør sin jobb vil nettene utvikle seg, og vi har vanskeligere for å lære nye ting. Forskerne tror at nettene kanskje utvikles med alderen for å beskytte tingene som allerede er innlært. Men vi kan jo fortsatt lære nye ting i voksen alder? En av grunnene til dét, er et triks hjernecellene våre kan: nemlig produsere noen enzymer som har evnen til å «klippe hull» i de perinevrale nettene. Ganske kult.

Noe annet som er ganske fantastisk å tenke på (hvertfall for redaksjonen!), er at Æsculap nå er 100 år! I 1920 ble det skrevet for første gang fra den første redaktøren i det første Æsculap-magasinet. Noen tilbakeblikk unner vi oss derfor i denne historiske utgaven av Æsculap. Håper dere synes det er morsom og interessant lesing. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s