Spesialisten: Fysikalsk medisin og rehabilitering

Tekst: Maria Høgeli Sjåfjell
Foto:
Bård Gudim

Blålysmedisin og helikopter var i utgangspunktet Frank Beckers plan. I stedet brakte hans interesse for kognitive funksjoner og nevrologi ham inn i rehabiliteringsfaget. I sitt arbeid hjelper han mennesker tilbake til livet. Han spår spennende tider fremover for faget sitt. 

Hvilken spesialitet har du? 
Fysikalsk medisin og rehabilitering.

Hva går spesialiteten ut på? 
Som navnet sier, er spesialiteten litt todelt. Fysikalsk medisin handler mest om tilstander i muskel-skjelett-systemet. I rehabiliteringsmedisin hjelper vi pasienter med komplekse tilstander, for å oppnå et bedre funksjonsnivå og komme seg videre. Et reddet liv skal også leves, og vi bidrar gjennom forskjellige tiltak som trening, hjelpemidler, kompenserende teknikker og mestring. Jeg jobber med nevrorehabilitering, altså rehabilitering etter skader i nervesystemet. 

Hvordan foregår spesialistutdanningen? 
Spesialistutdanningen er for tiden under endring. Med utgangspunkt i mine kolleger i spesialisering på Sunnaas, har jeg inntrykk av et godt opplegg. Vi er det største utdanningsmiljøet i Norge i vår spesialitet med 13 LIS-stillinger. I spesialistutdanningen dekkes både fysikalsk medisin og rehabiliteringsdelen, og vi legger vekt på at man lærer seg å jobbe kunnskapsbasert. Vi har hele tiden mange prosjekter på gang innen fagutvikling, forskning og innovasjon.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag?
For meg, som nå har en stilling som klinikkoverlege og en bistilling som førsteamanuensis på UiO, er arbeidssituasjonen veldig privilegert med mange varierte oppgaver og fleksibilitet. Den kliniske hverdagen er også hos oss, med journalopptak, previsitt, visitt og epikriser. Den største forskjellen sammenlignet med andre spesialiteter er kanskje at kommunikasjonen med pasientene, og arbeid i tverrfaglige team, er ekstra viktig og tar mye tid.

Hvordan er arbeidsmiljøet?
På Sunnaas er det et veldig bra miljø. Alle hilser på hverandre i korridorene, det er mye smil og latter. Da de ansatte for noen år siden skulle velge sykehusets verdier, ble det profesjonalitet, engasjement og glede. Litt spesielt sammenlignet med hva andre sykehus har kanskje, men jeg synes dette treffer veldig godt.

Hva vekket din interesse for faget?
Det var nok spesielt min interesse for kognitive funksjoner som førte meg til Sunnaas, og dermed fra nevrologi over til rehabiliteringsmedisin. Hjernen er et utrolig fascinerende organ. Da tenker jeg både på hvordan kognitive utfall arter seg, og på hvordan hjernen kan endre seg og bedre sin funksjon etter en skade. Men ikke minst også at mennesker takler motgang, omstiller seg og lever det nye livet sitt etter alvorlig skade eller sykdom – også disse prosessene skjer jo i hjernen.

Er det noe spesielt innenfor rehabilitering og fysikalsk medisin som særlig fenger deg, og hvorfor?  
Som tidligere ambulansearbeider var den opprinnelige planen blålysmedisin og å jobbe på helikopter, men med tiden endte jeg altså opp i motsatt ende av pasientforløpet. Å kunne hjelpe mennesker tilbake til best mulig funksjon, og å bidra til at livet blir så bra som mulig til tross for funksjonsnedsettelser, er veldig givende. Det var også avgjørende for meg å få jobbe med kognitive funksjoner. I tillegg liker jeg veldig godt å jobbe i team. Tverrfagligheten er jo et annet sentralt aspekt ved rehabilitering, man jobber hele tiden sammen med andre, og sammen for pasientene.

Hvilke personlige egenskaper kjennetegner spesialistene?
Man må være lagspiller og være glad i å jobbe sammen med andre. Som lege er man den faglige lederen av det tverrfaglige teamet, og det bør man være komfortabel med. Det hører da også med at man bør kunne kommunisere godt, både med pasientene, pårørende og kolleger. 

Hva slags utfordringer møter man i din spesialitet? Noe du tenker skiller seg fra andre spesialiteter? 
Under en rehabiliteringsinnleggelse har man mye kontakt med pasienten og pårørende – på godt og vondt. Du kommer tett inn på pasientene, er med på deres store livsendringer og tar del i både oppturene og nedturene. I noen tilfeller møter jeg alvorlige skjebner der det dessverre ikke alltid går bra. Det kan være stor fortvilelse og krevende situasjoner med både pasienter og pårørende. Da er legen ekstra viktig, og det kan være tøffe tak. Men det er også veldig godt når man får løst opp i slike situasjoner.

Hvordan vil spesialiteten utvikle seg i fremtiden? 
Det er spennende tider! Det er spesielt to ting som vil prege feltet fremover, tror jeg. Det ene er den teknologiske utviklingen. Ny teknologi vil endre mye, noen stikkord er nye hjelpemidler, for eksempel eksoskjeletter, det vil si et robotbasert ytre skjelett som «går med deg». Jeg tror at vi om ikke så mange år vil se mennesker gå på gata med eksoskjelett istedenfor rullestol. Det andre er at vi stadig lærer mer om hvilke rehabiliteringstiltak som hjelper hvilke pasienter. Også i vårt fagfelt vil vi se en utvikling som i onkologien, der man stadig vet mer om undergrupper av kreft og behandler dem forskjellig. Her blir legens kunnskap til å velge de riktige tiltak for den enkelte pasienten spesielt viktig.

Tips til studenter som vil ta spesialiseringen?
Prøv det ut! Ta kontakt med en avdeling og spør om du kan være med litt, ta en sommerjobb som assistent eller vikar, eller skriv din prosjektoppgave om et rehabiliteringstema. Og når det gjelder kognitive funksjoner: les en bok av Oliver Sacks, for eksempel Mannen som forvekslet kona med en hatt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s